|
|
Line Ulekleiv: Skogen ser tilbake
[Text by art historian and writer Line Ulekleiv, 2011]
When I grow up, I want to be a forester. Run through the moss on high heels. That’s what I’ll do. Throwing out a boomerang. Waiting for it to come back to me.
[Fever Ray]
Da Gunvor Nervold Antonsen gikk ut av Kunsthøgskolen i Bergen, seksjon for tekstil i 2001 var uttrykket hennes både røft og skjørt, med melankolske understrømninger og en tematikk hvor psykologi synes å dominere over fysikalitet, den konkrete og tekstile materialiteten. Etterhvert har hun rendyrket den fysiske energien i sine store tekstilbaserte arbeider, slik at deres energi slår ned i betrakteren som merkbare, håndgripelige og rytmiske tretopper, takstein, lydbølger eller raslende løv. Det fargesterke og ekspressive motet Nervold Antonsen oppviser ble for fulle demonstrert i utstillingen MALEREI. STICKEREI. i 2010. Hun har lenge jobbet bevisst med antinomier som en egen modus, begrepspar og motsetninger som spiller aktivt opp mot hverandre; fravær og nærvær, negativ og positiv form, flathet og plastisitet. Maleriet – hele kunsthistorien – er i mente, og dens eventuelle oppblåsthet blir stukket hull på med nålens broderier.
Utstillingen Selvportrett uten briller kan betraktes som en midlertidig oppsummering av Nervold Antonsens virke frem til nå. I det siste har hun i større grad funnet orienteringspunkter i seg selv og sin egen historie, den fysiske delen av jobben er ekkoer av skogen der hun vokste opp, den personlige omgangen med naturen der hun føler seg hjemme. Her trives en særegen villskap og løssluppen humor. Med det samme trer en forsterket og frigjort interesse for maleriet frem, noe som gjør hennes senere arbeider ekstra vitale og sloppy, med en medrivende, til tider ekstatisk fargeholdning. De kombinerer i prosess og uttrykk motstridende størrelser, som improvisasjon og analyse. De er selvportrett uten briller, med en dirrende konstruksjon.
Arbeidet som ble tildelt Norske Kunstforeningers Pris/Debutantprisen Høstutstillingen 2010 heter Barovessjan, en tittel på norsk-romani som betyr storskogen. Dette fremmede språket viser til det fremmede i det hjemlige. Skogens hemmeligheter og sugende dybde er tilbakevendende motiver hos Gunvor Nervold Antonsen. Med dette aktiveres en velkjent mystikk, som i norsk sammenheng kan knyttes til både August Cappelens romantiserte morkne urskog og Jakob Weidemanns taktile og abstraherte skogbunnbilder. Nervold Antonsen tar utgangspunkt i en opplevelse av å befinne seg et sted kanskje bare hun kjenner, omgitt av skogens fysiske mørke masse. Sittende oppe i barndommens smått mytiske tre kan man få et episk overblikk som pendler mellom pur fantasi og reell oversikt. Minnene blir fysiske, og det fysiske blir avtrykk av noe som tidligere er erfart. Serien Utsikt fra Granheim gjengir i så måte en fornemmelse av å sitte i høyden og se utover toppene, i et uspesifisert landskap av grantrær. Skogen lokker med sin dunkle beskyttelse, sitt friske streif av furunål, men også sine utrygge hull og diffuse krattskog.
Naturen blir i denne sammenhengen både et utttrykk for eksistensielle mentale tilstander og en plattform for materiell utforskning. Mange av Gunvor Nervold Antonsens arbeider kan leses metaforisk; som talende bilder på den kunstneriske prosessen. Det finnes spor etter basketak med teknikk, materiale og utførelse. Titler som Raset og Flommen vitner om en tung og eruptiv kraft som er direkte knyttet opp til voldsomme prosesser i naturen, men i en mer generell forstand noe ukontrollerbart, potensielt truende og destruktivt. Flommen tar ingen smålige hensyn, og river med seg alt og alle på sin vei. Samtidig er det en vedvarende dobbelhet i arbeidene; flommen kan representere en løsrivelse fra en fiksert og anstrengt posisjon. Skogen er full av stammer man kan dunke hodet i, men er også tett av symboler og alternative utganger. Med Charles Baudelaires ord: «L´homme y passe à trevers des forêts de symboles/Qui l’observant avec des regards familiers.» Menneskene går gjennom skoger av symboler, og blir iakttatt av fortrolige øyne.
Gunvor Nervold Antonsen jobber bevisst med denne abstrakte lagdelingen mellom det reelle og det metaforiske, og dette avleirer seg også tydelig i materialet, både visuelt og taktilt. Hun har laget en rekke arbeider som spiller på kontrasten mellom overflate og underliggende sjikt av understrømninger som forvansker det åpenbare. En glitrende overflate legger seg over noe underliggende av en mer dyster karakter.
Gunvor Nervold Antonsens evne til eksperimentell kombinasjon av kunstneriske uttrykksmåter har blitt berømmet. Hun skaper et kraftfullt og rått møte mellom tekstile, maleriske og skulpturelle kvaliteter – på en uanstrengt måte, preget av et lekent og ekspressivt overskudd. Håndverkets mangslungne og kjønnede tradisjon gis en frisk og velopplagt ny tapning, uten overdreven respekt for lange linjer og måtehold. Å ta utgangspunkt i tekstiler blir for henne en interessant posisjon, siden materialet bærer i seg en direkte kroppslig erfaring – taktilitet og sanselighet sitter i fibrene. Ved å inkludere maleriets assosiative verden åpnes arbeidene ytterligere opp. De plasseres i en sone som spenner mellom det intime, skjøre rommet og det ekspressivt monumentale uttrykket.
I montasjer av metervare på lerretsbakgrunn, akryl- og oljemaling, spray, fettstift og broderi, skaper Nervold Antonsen et aktivt virkerom basert på en kombinasjon av forskjellige energier og historikker, både av en personlig og en kunsthistorisk art. Hun bruker også tekst og typografiske elementer på flaten, lesbar og fragmentert representerer denne strategien en eksperimentell tilnærming til kommunikasjon og meningssammenbrudd. Teksten blir et visuelt motiv som samtidig fordrer en kulturell koding.
Noen arbeider er tradisjonelt vegghengte, eller henger ut fra veggen, andre fyller rommet med en raffinert og vedkommende kraft. Det er en fenomenologisk nerve her, betrakteren slipper simpelthen ikke unna en helhetlig sansning som overskrider en rent optisk konsentrasjon. Ved å ta de fargesterke tekstilene ut i rommet blir erfaringen tredimensjonal, det er noe man fysisk må trenge seg gjennom. Motiver og materialer sprenger seg ut av flaten og skaper en fundamental ubalanse. Arne Næss uttalte en gang at når man klatrer, vet man at et lite feilgrep kan utsette kroppen for stor fare, i likhet med hvordan en grunnleggende pluralisme kan tippe over i negasjon. Denne understrekningen av mangfold uten balanse bør man, i følge Næss, se på som en suveren mulighet fremfor noe negativt. Fri lek er i sitt vesen et spill uten fikserte regler, og prosessen er avhengig av å konstant skifte ut rådende kriterier.
Nervold Antonsen refererer særlig til en tekstil og en malerisk ekspressiv tradisjon, begge disse tradisjonene har vært utsatt for revurdering og omkalfatring. En kunstner som skjærer gjennom disse tradisjonenes nettverk av forpliktelser og uskrevne regler er tyske Cosima von Bonin. Hun tar den modernistiske kunstteoretikeren Clement Greenbergs idé om at kunstens essens ligger i dens flathet svært bokstavelig, ved å gjentatte ganger redusere sin kunst til et stykke hengende stoff. Konteksten, i romlig og kulturell forstand, avgjør lesningen av disse arbeidene og motarbeider dermed høymodernismens trang til å isolere kunstverket i en streben etter autonomi.
I sin evne til å formulere energiutladninger med et kritisk potensial kan Nervold Antonsen kanskje sies å slekte på den amerikanske kunstneren Lydia Benglis. Hennes tidlige arbeider på 70-tallet agerte nærmest som små bomber, i en svært bevisst og feministisk holdning til kunstens maskuline og opphøyde regime. Benglis absorberte den urbane energien hun fant i New Yorks gater, på fortauer og i trafikken, og konkretiserte dette i dynger av latex som hun helte ut til uformelige og fargerike strukturer. I sin lavhet og tilfeldighetsprinsipp utfordret disse arbeidene samtidig en stoisk monumentaltradisjon.
Den energiske kjernen finner vi også i Nervold Antonsens arbeider, som fremstår som prosessuelle collager. De kan i sin utøylede vitalitet, gesturale spontanitet og fysikalitet fritt assosieres til såkalt action painting, eller abstrakt ekspresjonisme, med navn som Jackson Pollock og Robert Motherwell. Sistnevnte har en fargeholdning som klinger tindrende med hos Nervold Antonsen. De abstrakte ekspresjonistene i tiårene etter andre verdenskrig var overbevist om at de representerte en ny begynnelse for kunsten, i et samfunn som var sterkt kvestet av krigen. Signaturstiler, allover-komposisjoner og fargefelt i monumental størrelse karakteriserte denne retningen, som i etterkant har vært kraftig kritisert som kun en tom gest av maskulin, vestlig dominans og borgerlig subjektivitet. Men i sannhet var dette kulturelle uttrykket mer komplekst, og rommet ømhet, tragedie og improviasjon. Det mytiske ved den abstrakte ekspresjonismen har i flere generasjoner hatt en fremmedgjørende effekt, men dette er i ferd med å endre seg. En rekke unge kunstnere, ikke minst kvinner, velger å gå inn i et fornyet energifelt med fokus på prosess og metamorfose. I forlengelse av denne tendensen understreker Nervold Antonsen betydningen av å male uten briller. I denne dynamiske gesten blander hun fakta og fiksjon, i forkant av en klar strategi.
Et nærvær til tingene trer gjennom det fysiske arbeidet frem i Gunvor Nervold Antonsens fristilte metode. Innholdet rommer et anekdotisk materiale som ikke er direkte tilgjengelig for betrakteren, men som like fullt kommuniserer formalt og metaforisk. Historiene i hennes arbeider myldrer, og kan anes som kropp og handling.
På årets utgave av Høstutstillingen viser Nervold Antonsen arbeidet Gudrun og Tølløf, (Norske landskap, inne og ute). Tittelen refererer til et ektepar på nabogården hennes i Rollag, som var et par som alltid opptrådde som en enhet. Alt gjorde de sammen. Denne sammensmeltningen materialiseres blant annet i en lafteknute, som oppstår som en rustikk og harmonisk forening av to møtende elementer. Trepaneler bearbeidet med fettstift og tekstil danner en primal bakgrunn, høydedrag etter høydedrag vokser inn i overflaten i en pågående utviskning av interiør og eksteriør, historie og nåtid, det positive og det negative rommet. La dette arbeidet være en hyllest til skogens øyne på oss alle.
|
